Misjonshistorien på Madagaskar i nyere tid startet med at de engelske misjonærer David Jones og Thomas Bevan begynte sin virksomhet i Toamasina i 1818. De virket for det London-baserte misjonsselskapet London Missionary Society (LMS). Etter noen harde og tunge år i begynnelsen utviklet arbeidet seg til en meget lovende virksomhet særlig i og omkring hovedstaden Antananarivo.

Misjonærene så tidlig at Madagaskar trengte omtrent alt som kunne tilbys av varer, tjenester og utdanning. Resultatene lot ikke vente på seg, og snart var det dannet store menigheter flere steder.  Da kong Radama I døde, ble det merkbart tyngre og verre for det humanitære kristne arbeid som var satt i gang. Den nye dronning Ranavalona I var redd for de hvites og særlig da misjonærenes store innflytelse på mange områder. Hun ville få slutt på dette ved blant annet å få folket til å holde fast på den gamle gudsdyrkelsen og fedretroen som de alltid hadde vært vant med. Etter mange års kristenforfølgelse ble landet igjen åpnet for kristen misjon i begynnelsen av 1860 tallet.

Den lange forfølgelsestiden var blitt lagt merke til i Norge. Da landet ble åpnet igjen var det derfor helt naturlig for Det Norske Misjonsselskap (NMS) å velge Madagaskar som sitt andre misjonsfelt (Zululand i Sør Afrika var det første fra 1844).

Det var en meget gunstig beslutning, og arbeidet skulle vise seg å få en vekst som nesten er uten sidestykke i den moderne misjonshistorien. På mindre enn 8 år var misjonærantallet gått fra de første 3 som kom ut i 1866 -1867 til hele 32 i 1874 og ikke mindre enn 47 etter bare 10 år. Det var en formidabel arbeidsstyrke. Langt de fleste av disse var plassert i Madagaskars innland, på misjonsstasjoner som lå forholdsvis nær hverandre.

Etter et år med forhandlinger i Antananarivo med landets øverste myndigheter og de britiske misjonærer fra LMS, kunne de første norske misjonærene starte opp i området syd for Vakinankaratra-fjellene. Dette området ble den gang kalt for Nord-Betsileo av de norske.

John Engh (1833-1900), Martinius Borgen (1834-1915) og Nils Nilsen (1834-1923) fant at den tett befolkede dalen som strakte seg fra Betafo i vest til Loharano i øst ville være vel egnet for deres arbeid. De grunnla misjonsstasjoner på Betafo i 1867, på Masinandraina og Antsirabe (Sirabe) i 1869. Loharano misjonsstasjon ble grunnlagt i 1870 av Jørgen Nygaard (1840-1893) og Thorkild G. Rosaas (1841-1913). I 1869 slo Christian Borchgrevink (1841-1919) seg til i hovedstaden Antananarivo, hvor Lars Dahle (1843-1925) sluttet seg til ham et år etter.

Masinandraina, som fra 1875 ble Lars Vig (1845-1913) sitt arbeidssted, ligger på toppen av en ås, med vidunderlig utsikt over den fruktbare dalen dekket av rismarker. En godt tilgjengelig vei som går gjennom dalen, former en akse, hvor Masinandraina ligger mellom Betafo og Antsirabe, med avstander på henholdsvis 14 km til Antsirabe og 7 km til Betafo.

Disse tre misjonsstasjonene lå gunstig til for et nært, langvarig og naturlig samarbeid mellom de tre kolleger – John Engh på Betafo, Lars Vig på Masinandraina, Thorkild G. Rosaas på Antsirabe -, noe som også deres koner i fullt monn kunne glede seg over og dra nytte av i et tidsrom som strakte seg over nesten 30 år.

Lars Vig ble, som den skolemann han var, tidlig pekt ut til å ta seg av utdannelsen av lærere for de mange skoler som allerede hadde blitt startet i innlandet. På Antsirabe var Thorkild G. Rosaas i full gang med å utvide sitt store byggearbeid ved siden av prestegjerningen.  På Soavina startet Hans Wilhelmsen (1841-1886) de første forsøk med hvetedyrking på Madagaskar.

Andre startet med å dyrke grønnsaker og frukt. Nils Nilsen holdt melkekyr på Loharano stasjon.  Bruk av hester som fremkomstmiddel vakte stor oppsikt. Når Andreas Pedersen (1839-1880) skulle krysse elven ved Manandona stasjon var det mange tilskuere.

Det å plante trær ble etter hvert en selvfølge, ja så alminnelig at ettersom trærne ble store og høye var det ingen tvil for de reisende å se at de nærmet seg en misjonsstasjon.

I hovedstaden ble det raskt startet en presteskole, som kom til å bli ledet med en kyndig hånd av Simon Emanuel Jørgensen (1846-1937).

Christian Borchgrevink startet sin behandling av syke og arbeidet tett sammen med de engelske leger. Hans kone, Johanna Borchgrevink (1836-1924), fikk i stand og drev den legendariske pikeskolen med tilhørende internat på Antshamanitra. Her fikk hundrevis av unge kvinner sin utdannelse. Skolen og pikeinternatet holdt det gående i mer enn 40 år.

Lars Dahle la ned et fremragende arbeid ved å fullføre oversettelsen av den gassiske bibel sammen med meget dyktige gassiske og engelske medarbeidere. Simon Emanuel Jørgensen fikk også i gang trykkeriet som i 2007 feirer sitt 130- års jubileum.

Lenger sør, i Fianarantsoa fant Arne Valen (1844-1906) sin arbeidsplass. Som den skolemann han også var, fikk han i stand en lærerskole nummer 2 som var beregnet for elever fra Betsileo, den sørlige delen av innlandet.

Det blir forlangt å nevne hver enkelt misjonærs arbeid, men det er ingen tvil om at gjerningen ble så vellykket takket være det store antall misjonærer og deres iherdige og utrettelige innsats for det folk de var sendt ut for å tjene. Dertil kommer de mange nesten ukjente gassiske medarbeiderne som var utrolig dyktige og pliktoppfyllende. Selv under motgang og sykdom i ofte urolige tider med røvertokter og plyndringer av landsbyer, ja, hele bygder, fortsatte de i sitt arbeid. De fortjener å bli husket.