BIOGRAFI ved Aase Vig Berget, 17. mars 2006

Lars Vig ble født den 20. juni 1845 i Åkra ved Hardangerfjorden i Sunnhordland. Åkra, omgitt av høye fjell, er en grønn slette som skråner ned til Åkrafjorden. På den tiden kunne man komme dit bare med båt. Befolkningen der levde stort sett av fiske og geitehold. En liten kirke med tykke hvite murer dannet sentrum for en spredt bebyggelse. Lars Tørresen, far til Lars, utmerket seg ved sin kjærlighet til bøker – i den grad at han faktisk måtte forlate sin gård på Brekke og senere hen den i Vika. Han endte opp som kolportør i Stavanger, hvor Lars tilbrakte sine ungdomsår. Etter to år på Fjellberg lærerskole fikk han misjonskall.

Som luthersk prest ble han sendt ut på misjonsmarken av Det Norske Misjonsselskap. Sammen med to kamerater fra Sunnhordland, Arne Valen og Knud Lindø, fra 3. kull på misjonsskolen i Stavanger, kom han til Madagaskar i 1874. På utreisen med seilskuten, Elieser, fikk han alvorlige hjerteanfall, noe som tydet på at han tålte varmen dårlig. NMS plasserte ham derfor på en misjonsstasjon i høylandet, hvor klima var kjøligere enn på kysten. I 1875 kom han til Masinandraina, hvor han holdt seg til 1902, med unntak av et opphold i Norge (1889-1893). I tillegg til sitt arbeid som misjonsprest virket han som skole mann og grunnla en lærerskole der i 1878.

Slik skikken var å la misjonærenes forlovede komme ut to år etter de unge menn, ankom Laura Walle i 1876 for å gifte seg med Lars Vig. Hun kom fra en borgerlig familie i Bergen, og ble født den 17. mars 1845. Liksom sin mann hadde hun viet sitt liv til tjeneste for det gassiske folk. Hennes arbeid bestod i særlig grad i å ta seg av kvinnene i menigheten og konene til elevene på lærerskolen. Som andre misjonærhustruer var hennes oppgave å lære kvinner å lese og skrive, foruten håndarbeid som strikking, søm, broderi og knipling. (På torvet i Antananarivo kan man i dag kjøpe duker med ”hardangersøm”). På bilder av Laura ser man henne med strikketøy i hendene. Ettersom hennes mann stadig var på reiser ute i distriktet, dannet Laura det faste punkt på misjonsstasjonen. For at Lars Vig skulle kunne gjøre full innsats, ble det nødvendig med en som kunne ta seg av den daglige drift av stasjonen, som for eksempel å ta imot besøk eller ordne opp i problemer med tyveri og sykdom. I den vakre haven på Masinandraina finner man et hjørne med graver. En av dem er for deres sønn, Lille-Lars. De fikk en sønn til og tre døtre. I skolealder måtte de reise til Norge hvor de bodde på Solbakken, et internat for misjonærbarn i Stavanger. I private brev uttrykker Lars Vig bekymring for sine barn. Anna, den eldste, led i den grad av atskillelsen at hun drog tilbake til Masinandraina i 1894 for å hjelpe sine foreldre på stasjonen. Tre år senere (1897) giftet hun seg med misjonsprest Fredrik Bjertnes. Som sine foreldre opplevde Anna å få en barnegrav i haven på Masinandraina. Hennes datter, Gunnvor (1906-1908), ble forgiftet av kokken. Denne hadde anklaget Bjertnes for å ha drept hans bestefar, inkarnert i en slange som hang fra en gren i haven.

En episode som denne illustrerer behovet for å sette seg inn i de innfødtes forestillinger for å kunne leve blant dem, for å forstå dem fremfor å fordømme dem. I denne forbindelse kan nevnes at vi i de vitenskapelige skriftene til Lars Vig kan finne materiale om gassiske forestillinger om det stedfortredende offer (faditra). Ifølge disse kan brudd på forfedrenes påbud straffes ved drap av en slektning eller et dyr, dvs. en av mindre verd. Som misjonær/etnograf bestrebet Lars Vig seg på stadig bedre å kjenne disse menneskene som han ønsket å vinne for kristendommen. For sitt forskningsarbeid utviklet han et utbredt nettverk av informanter. Den omfattende informasjon som han hadde ervervet, formidlet han ved foredrag for kolleger på Madagaskar og for misjonsvenner i Norge. Dertil publiserte han artikler i vitenskaplige tidsskrifter i Skandinavia.

Når det gjaldt hans karakter, kunne man sammenfatte den i to motsatte karakteristikker som hans misjonskolleger omtalte ham med: ”Fader Vig” og ”Den gamle Vaaben- drager/broder”. Den første – vennlig, diplomatisk, med humor, pratsom, trofast venn, omsorgsfull. Den andre – alvorlig, besluttsom, profesjonell i forbindelse med konfliktspørsmål på misjonærkonferanser, med korrupsjon i det gassiske samfunn, med krav om kristne verdier i menighetslivet, med bruk av vitenskapelig metode i sitt forskningsarbeid.
Mot slutten av sitt liv, mens han forberedte avreisen til Norge, nedbrutt av overarbeid og sykdom, sørget Lars Vig over å skulle forlate Madagaskar. Laura skriver i brev til fru Valen om hvordan han så gjerne ville bli igjen der ute til sin død. Som andre misjonærer hadde han i disse årene slått røtter i den gassiske jord.